mandag 27. februar 2017

takk for nå

I det solen lyste opp den nordlige halvkule, kjølte månen ned den klare blå himmelen over stillehavet til ferskenrosa pasteller. Stjernene skalv som stemmen min, mens jeg hvilte haka på venstre kne. Vemodighet og lettelse: gjensidighet. Ord som har kvalt oss i måneder ble sagt høyt. Uvirkelig, fint, trist og riktig, noen ganger går det sånn her. Noen ganger er man bare venner. Noen ganger går ikke ting som planlagt.

Jeg ville liksom dedikere et innlegg til han. For det har vært fem sabla fine år, og et helt fantastisk vidunderlig forhold. Vi har runnet av nå. Glad i deg.


3 kommentarer:

legg gjerne igjen noen ord.